Abstract:
I flere av våre naboland har man de siste årene sett tendenser til at regjeringslederens stilling har blitt styrket og at regjeringsmøtet har fått mindre betydning som beslutningsarena. Det overordnede forskningsspørsmålet i denne artikkelen er hvorvidt beslutningsmakten også i norske regjeringer har blitt konsentrert, og hvilke faktorer som eventuelt kan bidra til å forklare utviklingstrekkene. Internasjonalisering, medialisering av politikken og økt kompleksitet og fragmentering i samfunnet, er ifølge den såkalte presidensialiserings-litteraturen viktige grunnleggende årsaker til at regjeringsledere i en rekke parlamentariske demokratier har økt sin innflytelse. Denne artikkelen undersøker hvordan også trekk ved regjeringskonstellasjonen kan ha betydning for spørsmålet om maktkonsentrasjon. Artikkelen baserer seg på semi-strukturerte intervjuer med 19 statsråder fra Bondevik II- og Stoltenberg II-regjeringen. Konklusjonen er at regjeringskollegiet har mistet innflytelse. Beslutningsmakten har derimot blitt tydeligere sentrert rundt det såkalte underutvalget som i tillegg til statsministeren også inneholder partilederne og finansministeren. I artikkelen antydes det at forhold som politiske avstander mellom koalisjonspartiene og regjeringens parlamentariske basis har hatt betydning for maktkonsentrasjonen.
